På lengselens hav

Nostalghia_JaakkoNiemelä.jpg

I forbindelse med utstillingen Nostalgia på Kunstplass [10] den 28. september - 29. oktober 2017, har Silje Rønneberg Hogstad intervjuet Jaakko Niemelä.
Les intervjuet her:

–Fortell om arbeidet ditt med Nostalgia som prosjekt. Har du kjent en motstand mot å ta tak i et så sårt og personlig tema?

–Jeg har hatt prosjektet i tankene lenge, men har hele tiden visst at dette er et materiale som må få den tiden det trenger. Jeg ønsket å jobbe langsomt med det, over flere år, og jeg har hele veien jobbet med andre prosjekter parallelt.

Utgangspunktet er ønsket om å bli bedre kjent med min far, som døde da jeg var ganske ung. Far var skipskaptein, og var mye hjemmefra i oppveksten min. Da jeg etterhvert begynte å fatte interesse for livet hans, arbeidet hans og hvem han var som menneske, var det for sent. Han ble alvorlig syk og mistet taleevnen, før han døde. Så jeg fikk aldri bli ordentlig kjent med ham.

Jeg vil ikke akkurat si dette har vært traumatisk for meg –det har mer vært noe som alltid har ligget i bakhodet og som jeg har tenkt på nå og da. I 2012 bestemte jeg meg for å ta tak i materialet. Jeg hadde ingen spesifikke arbeider i tankene da, ville bare begynne å undersøke, og så se hvordan det utviklet seg.

–Hvordan går man frem for å bli kjent med en som ikke lenger finnes?

–Først og fremst har jeg snakket med folk som kjente faren min; slektninger og venner av ham. Gjennom tre sjøreiser har jeg forsøkt å få en følelse med havet og det å være til sjøs over lengre tid. I 2012 reiste jeg tre uker med et seilskip i Svalbard. Deretter krysset jeg Atlanteren med et lasteskip. Jeg har også reist rundt Kapp Horn. Hele tiden dokumenterte jeg gjennom skisser, notater, foto og video.

–Nostalgia, filmen med skipet i storm, var det første ferdige arbeidet som sprang ut av disse reisene?

–Utgangspunktet for den filmen er faktisk et fotografi tatt av min far. Bildet hang på stueveggen hjemme, og jeg har tydelige minner om det fra jeg var veldig liten. Jeg hadde lekt med tanken om å vekke dette dramatiske bildet til live, og bestemte meg for å gjøre det ved hjelp av animasjon. Jeg hadde ikke arbeidet mye med video eller animasjon tidligere, men sammen med en dyktig finsk animatør greide jeg å skape realistiske bølger og bevegelse i bildet.

–Lyden er også en viktig del av verket?

–Absolutt. Jeg har brukt komposisjoner laget av nevøen min som døde ung for femten år siden. Antti var interessert i ambient abstrakt musikk og lagde musikk selv. Jeg liker tanken på at hans musikk møter fars fotografi i min film.  Slik er tre generasjoner Niemelä involvert i det samme arbeidet.

–Kan du fortelle litt om Departure, det gråtende treet utenfor galleriet?

–Treet var opprinnelig en stedsspesifikk installasjon, oppført i hagen til det maritime museet her i Rauma. Museumsbygningen huset tidligere den maritime skolen, hvor faren min utdannet seg til kaptein.  Og sist sommer begynte det altså å regne fra treet utenfor skolen.

Dette arbeidet ligger nærmere måter jeg er vant til å jobbe på fra tidligere, med fysiske strukturer, lys, vann, bevegelse.

–Treet utgjør en fin kontrast til de to digitale filmene –en mer fysisk og konkret motvekt. Men arbeidet med video har altså gitt mersmak? Fortell om ditt nyeste verk, filmen Nostalghia.

–Med det arbeidet ønsket jeg igjen å jobbe med temaet rundt skip og sjøfart. Jeg hadde en idé om å vise et lasteskip i oppløsning, på en så realistisk måte som mulig. Via Oliver Walter, en finsk arkitekt og animatør som jeg har jobbet med på flere prosjekter tidligere kom jeg i kontakt med et tysk animasjonsbyrå som har spesialisert seg på  strukturer som kollapser. Animasjonene deres er så realistiske at de blant annet har vært brukt som materiale i rettssaker etter jordskjelv og lignende der bygninger har rast, hvor det har blitt strid om ansvarsforhold i etterkant.

Siden dette firmaet for det meste jobber med bygninger, var det en utfordring for dem å vise et skip som kollapset. De hadde ikke mulighet til å digitalt bygge opp skipet bit for bit, de er tross alt ikke skipsingeniører. Vi var så heldige at vi kom i kontakt med en pensjonert skipsingeniør som delte en digital fil av strukturen til et lasteskip med oss –akkurat den typen skip jeg var ute etter. Det ble løsningen.

–I så tett samarbeid med andre blir det viktig at man er på samme bølgelengde og forstår hverandres måte å tenke på?

–I arbeidet med det tyske animasjonsbyrået fungerer jeg som en regissør som i detalj forteller hvordan jeg vil ha det. Lys, kameravinkler, hastighet. De korrigerer og retter opp, sender det tilbake. Så ser jeg på det på nytt sammen med Oliver, kommenterer og sender det tilbake til Tyskland. Vi har holdt på sånn i ett års tid for denne fem minutters filmsekvensen. En stor jobb for animatørene var å få metallplatene skipet er satt sammen av til å se ut som de er sveiset, å digitalt sette dem sammen på en slik måte at oppløsningen også virker realistisk.

Jeg har faktisk aldri møtt de tyske animatørene fysisk, men man lærer seg jo hvordan den andre parten tenker. Og selv om de jobber med det tekniske er de også dyktige, og har gode ideer og forslag til hvordan det hele kan løses.

–Temaet i filmen er personlig, og ganske emosjonelt for deg. Har det vært en god løsning å samarbeide med folk som har en mer teknisk tilnærming til verket, for selv å få en distanse til det?

–Det tror jeg nok. Men selv om temaet med faren min er et personlig bakteppe, kan bildet av skipet som kollapser like gjerne tolkes mer åpent. Døden er selvfølgelig et allmenngyldig menneskelig tema. Men da jeg for eksempel viste filmen til kona mi, så hun det som en kommentar til situasjonen i verden.

For meg handler verket om oppløsning, oppgivelse, og om lengsel. For andre kan det selvfølgelig bety noe helt annet.

–Fra haugen med støv som er igjen etter skipets kollaps kan det jo også gro fram noe nytt?

–Ja, det finnes et håp der.

–Også i dette arbeidet er lydbildet viktig. Hvordan fant du fram til Alessandro Scarlattis barokkverk Misere Mei, Deus?

–Jeg hadde egentlig ikke bestemt meg for hva slags lyd jeg skulle ha til det verket,  hadde opprinnelig tenkt meg noe mer abstrakt, kanskje noe jeg skulle lage selv. En dag jeg var ute og kjørte hørte jeg dette musikkstykket på radioen i bilen og tenkte bare “Wow, hva er dette. Dette må jeg prøve ut til filmen.” En stund var jeg redd det skulle bli for voldsomt, men det viste seg at det passet veldig godt med denne barokke kirkelige kormusikken.

–Ja, det visuelle i verket er jo også svært dramatisk. Hvem synger i opptaket?

–Opptaket jeg hørte var med et italiensk kor. Jeg kontaktet dem og spurte om det var greit at jeg brukte det i filmen min, og de var positive. De var til og med ivrige etter å komme til Finland og synge. Hadde jeg hatt budsjett til det skulle de gjerne fått komme, det ville vært flott.

–Hva med planer framover, hvilke arbeider er du i gang med nå?

–Jeg skal stille ut filmen Nostalghia to steder i Finland i løpet av de neste to åra, så jeg kommer til å fortsette å jobbe med det verket. Kanskje vil jeg endre på noen detaljer, eller legge til noe. Jeg har også flere ideer til animerte videoer. Under arbeidet med Nostalghia har det kommet flere ideer til ting jeg har lyst til å gjøre med det digitale lasteskipet. Det ligger store muligheter der. Men jeg kommer helt sikkert også til å lage fler fysiske installasjoner. Jeg har alltid flere arbeider på gang samtidig, og jobber jo mye med offentlige kunstverk.

At jeg for ikke lenge siden flyttet tilbake til min fødeby Rauma er klart knyttet til Nostalghia-prosjektet. Å bli eldre har gjort meg mer interessert i fortid og røttene mine.

Nå bor kona mi og jeg vekselvis her i Rauma og i Helsinki. Jeg er i gang med å bygge opp et studio nede i Rauma verft der de bygger skip. Så som faren min omgir jeg meg nå med skip, stormer og sjøfart. Det er en fin sammenheng i det.

– Silje Rønneberg Hogstad

Web