Terroristen og kunstneren er rivaler om den kollektive hukommelse

I hvert fall er det slik Boris Groys beskriver det i antologien Spheres of Action: Art and Politics. Begge skaper fortellende bilder som kan bli ikoner for vår tids kollektive hukommelse. Med dette som utgangspunkt oppfordrer Groys kuratoren til å “misbruke” kunsten ved å problematisere kunstbildenes autonome og opphøyede status og rekontekstualisere dem som illustrasjoner av en historisk virkelighet. Gjøres ikke dette elimineres kunstnerens rolle som den som medierer mellom realitet og fellesskapets hukommelse, og terroristenes propagandabilder vil bli ikonene som setter seg i våre minner.    

Fra "To My Children" av Shwan Dler Qaradaki.

Fra "To My Children" av Shwan Dler Qaradaki.

Jeg synes teorien til Groys er interessant i lys av arbeidet jeg har gjort med å formidle Shwan Dler Qaradaki sitt prosjekt To My Children. Prosjektet er et visuelt brev kunstneren har laget til sine barn og ufødte barnebarn, og han har selv sagt om bildene at “Dette er min visuelle kamp mot ekstremisme”. De er kunstverk jeg umiddelbart får lyst til å henge på veggen, men de er også mer enn det. Bildene er illustrasjoner til hendelser fra Qaradakis selvfortalte historie og han ønsker at budskapet de uttrykker skal være tydelig - ta avstand fra ekstreme handlinger. 

Med prosjektet To My Children vil kunstneren, som tidligere flyktning, skape bevissthet omkring skjebnene til millioner av individer og de store humanitære og politiske problemstillingene verden står overfor i dag. 

Jeg har et håp om at det er kunstnere som Qaradaki som skaper bildene vi vil huske. 

Billedkunstner Shwan Dler Qaradaki arbeider med bilder til To My Children.

Billedkunstner Shwan Dler Qaradaki arbeider med bilder til To My Children.