Morten Krogh sin åpningstale for Shwan Dler Qaradaki´s utstilling på Kunstnerforbundet.

TIL SHWAN

av Morten Krohg. Aug. 2015

59,5 millioner flyktninger. 21,3 millioner flyktet over en landegrense. Slik er dagens tall. Hver av dem er en individuell skjebne skjult i statistikkens summering. Hver av dem har en historie. (1)

”En grense er en imaginær linje som konkretiseres gjennom vold” (2), skrev Shwans italienske kollega, Gilberto Zorio, i utstillingskatalogen sin for 45 år siden.

Shwan er godt forankret i norsk billedkunst. Han er kurder, født i Iraksk Kurdistan og politisk flyktning fra krigen i Irak. Han kom til Norge i 1999 etter 2 år på flukt gjennom Midtøsten og Europa.  Etter 12 års opphold fikk han omsider varig oppholdstillatelse.

Verket: ”Til mine barn”, er en billedfortelling om flukten fra hjemlandet, om identitet og tilhørighet, savn og håp, i skyggene fra krigens og fluktens  hensynsløse råskap. Den låner videoens form i et personlig brev, til barns og etterkommeres hukommelse, til deres identitet, til deres felles historie.

Men det er også en gave til deg og meg, til alle som vil se og høre. 

Valget av akvareller og tegninger som videoens materiale, skiller seg fra informasjonens nøkterne fotografi. Flukten fra krig og nød går gjennom hensynsløshet, lidelse og smerte. Fortellingen er selvopplevd virkelighet. Tegningens personlige referanse knytter dramatisk hendelser og kunstens poetikk tett sammen i en troverdig emosjonell enhet.

Prosjektet leker ikke med kunstens autonomi. Det er først og fremst en flammende politisk ytring. Tilstedeværelsen distanserer seg fra offentlig statistikk. Den gir oss tilgagn til enkeltskjebner som fattbare individuelle størrelser i helhetens ufattelige tragedie.

59,5 millioner.

Den tysk-jødiske filosofen Walter Benjamin  sa det slik:
”det er først når fortidens skygger blir en del av vår kunnskap om verden nå, at vår distanserte iakttagelse kan erstattes av vårt raseri”. (3)
Walter Benjamin tok livet sitt ved den spanske grensen, som flyktning fra nazismen 27 september 1940.

”Til mine barn” rammer oss alle som tilskuere til et menneskelig drama og minner oss på vår politiske og økonomiske unnfallenhet og vår etiske maktesløshet.

 Flyktningenes historie har ingen begynnelse og ingen slutt. Men våre fortellinger om den lagres i vår hukommelse og er historiens vitner. Hukommelsen knytter sammen fortid og samtid – hendelser og handling -, og gir vår identitet et mektig våpen. Fortellinger har ingen grenser og kan ikke stoppes av makt, penger og  politisk byråkrati.

Vi har et ansvar, skrev Edward Said:
”Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig, og så fengslende som mulig, for å holde oppmerksomheten rettet mot den. Det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner. Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner.” (4)



1. Flyktningehjelpen 2015.
2. Gilberto Zorio. Junge Italienische avant-garde. Kunstmuseum Lucerne 1970.
3.  Walter Benjamin. Sigfrid Weigel. Body-and image-space. Re-reading Walter   Benjamin. Routledge. London 1996
4. Edward W. Said. Kultur og motstand. Samtale med David Barsamian. Forlaget Oktober.a.s. Oslo 2007.