Diaries from a Distance

"Diaries from a Distance" er et samarbeidsprosjekt mellom Shwan Dler Qaradaki  - kunstner bosatt i Oslo, og Adnan Hassanpour - kurdisk journalist og tidligere politisk fange bosatt i Iran. Prosjektet handler om demokrati og ytringsfrihet, og Qaradaki har utformet et veggmaleri i Rosenkrantz' gate i Oslo basert på dialogen med Hassanpour. 

Til åpningen av veggmaleriet våren 2018 skrev Adnan Hassanpour en tekst som ble lest opp på stedet. Deler er teksten er oversatt til norsk, og hele teksten er oversatt til engelsk: 

2018-05-24 17.12.09 copy.jpg

Vi, folket i Iran, har slitt med et undertrykkende styresett i mange år. Et styresett som ble til etter en stor og folkelig revolusjon, men som veldig raskt snudde til å bli et system som ønsker å forvandle bevisste mennesker til ubevisste og mekaniske masser som ikke tenker selv og som frykter annerledestenkende. Det ideologiske grunnlaget for makt i mitt land er basert på oppbygging av eksterne fiender. Jo høyere risikoen for en trussel fra en innbilt ytre fiende er, jo større blir regjeringens evne til å overtale folk til ikke å protestere mot den faktiske undertrykkelsen internt i landet som regjeringen selv utøver mot folk. Men våkne forsvarere av den frie tanke og kultur har motsatt seg denne avskyelige ideologien og fortsatt kampen slik at den styrende makten ikke skal lykkes.

Kjære venner! Iranske frihets-tenkere fortsetter å kjempe mot landets tyranni. Det er alles ansvar at denne kampen kan fortsette uten ukloke innblandinger fra vestlige makthavere. Vesten må ha tro på at det iranske folk selv er i stand til å kjempe for våre humanitære ambisjoner, og at utenlandsk intervensjon bare vil skape en ekstra hindring i kampen for liberalisme og rettferdighet.

The authority intrinsically intends to subjugate and eliminate the ability of human thinking; they don’t want the masses to comprehend the reality of their exploitation and oppression, and do not seek to reveal it. The more constrained an authority is, the harder it will endeavour to stifle the functionality and activity of the critical and dissident thinkers. The disclosure of the tyrannical quiddity and nature of the rulers from the burly scrim of the system, is equal to enlighten the masses that the authorities always pursue to endure in ignorance, in order to ensure their survival. Because the protest and uprising are the result of the human consciousness to the present situation, and the result of the subsequent struggle of the masses to escape the slough that authorities create. Therefore, tyrannical rulers are believing in blocking the act of thinking so that the foundation of power will never be endangered.

As the peoples of Iran, we have been struggling against such an authority and these intolerable circumstances for many years. The authorities who has risen from such a great and social revolution which regressed quickly, and made every effort to bring conscious population to identity-less, smashed and  unconscious masses. But the thinkers and culture-builders has always resisted against this hideous and indignant effort and did not allow the ruling power to reach success with that. Unfortunately, for the peoples of the western countries, Iranian media along with western mainstream media have been highlighting an unreal and false appearance of Iranian society; that is to say a society which is deeply religious, reactionary, medieval and submissive, which is representing the perfect evil on earth. But the truth differs from this. Iran in terms of humanity and culture, is the most thinking, and the most secular society in the Muslim world, and the acceptable values of the authorities are surely the least wished values among the people of Iran. The main part of the dynamism of progress in Iran which is the result of costly efforts of actors of this land; in the past century and even before, there have been many people who have gone to prison for the purpose of spreading awareness and reflections, and even they have been displaced, deprived of all their social and human rights, and even sacrificed their lives for the enlightenment of the truth, and this unrelenting and fierce struggle still continues.

But let me not leave a certain truth unspoken; Unlike what has been said in the mainstream media, most of the policies of the Western countries do not help the people and our social movement, but it is even the main factor in enforcing tyranny in Iran. The ideological foundation of power in my country is based on the xenophobia and building up imaginary foreign enemy. The more the threat from the enemy tangible is for the rulers, the more their convincing power of preventing the people from protesting the internal oppression. The current and outdated idea of pressure and sanctions only serves to enforce the tyrannical radicals and increase their ability to mobilise more individuals and masses to defend and protect the continuity of their power, and for forty years the peoples in my country experience this faulty and inhuman cycle. The eight years long Iran-Iraq War were a blessing that helped the newly-established reign of Iran to make the most advantages of. The defence of the country from the foreign enemy as an excuse afforded an valuable opportunity in order to barricade the path of any criticism and objection. That was how the free and democratic respite was lost in many years.

Dear friends! The Iranian freedom and justice thinkability seekers continue to be at the forefront of the struggle against domestic tyranny. It is a public duty to prevent the irrational western rulers’ intervention to waste all this costly struggle and effort; it must be believed that the Iranian people themselves are able to advance supreme humanitarian aspirations, and the foreign intervention will merely add a major obstacle to barriers of achieving liberation and justice.

In the end, I am very grateful to those individuals and institutions who considered me worthy to such a title and appreciation, especially to the great artist Mr. Shwan Dler Qaradaki and also to the Oslo municipality, who sponsored the project.



‌اقتدار ذاتا در پی انقیاد و انحلال توان اندیشگی انسان است، او میخواهد انسانها نیندیشند تا استثمار و ستم وارگیش را درنیافته و در پی آشکارسازی آن برنیایند. هرچه قدرتی بسته تر باشد تلاشش برای خفه کردن کنش ورزی اندیشه‌گران منتقد و مخالف مجدانه تر خواهد بود. برون آوردن ماهیت ستمکار قدرت از پس پرده های ستبر سیستم مرادف است با آگاه سازی توده هایی که حکومت همواره در پی تداوم جهل آنان است، تا از این رهگذر ادامه حیات خود را تضمین کند. چرا که اعتراض و طغیان ثمره آگاهی انسان نسبت به وضعیت و حاصل تلاش متعاقب توده ها برای برون رفت از منجلابی است که حکومتها می آفرینند. پس در باور حاکمین مستبد  باید راه را بر فعل اندیشیدن گرفت تا بنیان قدرت هرگز در خطر نیفتد.

ما مردمان ایران سالهاست با چنین حکومت و وضعیتی دست به گریبانیم، حکومتی که از پس انقلابی بزرگ و مردمی سر برآورد اما بسیار سریع راه پس پیش گرفت و همه تلاشش را بر این قرار داد که مردمانی آگاه را به توده هایی بی هویت، بی قواره و ناآگاه تبدیل کند. کنش ورزان سپهر اندیشه و فرهنگ اما همواره در مقابل این تلاش سخیف و مشمئز کننده مقاومت نموده و نگذاشته اند قدرت حاکمه کامیاب و سرافراز باشد. متاسفانه نزد مردمان مفرب زمین چهره ای ناواقع و مجعول از جامعه ایران برجسته گشته که مدیای رسمی قدرت همگام با مدیای غربی در برساخت آن شریک بوده اند؛ جامعه ای دین خو، مرتجع، قرون وسطایی و تسلیم که نماد و نماینده شر کامل بر روی زمین است. اما حقیقت جز این است، و ایران از لحاظ انسانی و فرهنگی اندیشه ورزترین جامعه شرق زمین و سکولارترین در دنیای اسلام است، و به جرات میتوان گفت ارزش های مقبول قدرت کمترین خواهان را در بین مردم ایران دارد.

پویایی و ترقی خواهی ایران، بخش عمده اش حاصل تلاش پرهزینه کنش گران عرصه اندیشه و فرهنگ این سامان است؛ در یک قرن گذشته و حتی پیش از آن بسیار کسان بوده اند که در راه اشاعه آگاهی و اندیشه به محبس گاه رفته اند، از موطن خویش آواره شده اند، از کلیه حقوق اجتماعی و انسانی شان محروم گشته اند، و حتی جان خود را بر سر پرتوافکنی بر حقیقت تقدیم کرده اند. و این مبارزه بی امان و پر فراز و فرود کماکان ادامه دارد.

اما بگذارید یک حقیقت مهم و مسلم را هم ناگفته نگذارم؛ برخلاف آنچه در دنیای هژمونیک رسانه ای گفته میشود بخش عمده سیاستهای کشورهای غربی نه تنها کمکی به مردم و جنبش اجتماعی ما نمیکند بلکه عامل اصلی تقویت استبداد در ایران است. بنیاد ایدئولوژیک قدرت حاکم بر کشور من بر پایه غیریت یابی و برساختن دشمن بیرونی بنا شده است، هرچه احتمال خطرسازی از جانب دشمن بیشتر و ملموس تر باشد به همان اندازه توان اقناعی حکومت در ضرورت پرهیز مردم از اعتراض به ستم داخلی بیشتر خواهد بود. ایده رایج و منسوخ فشار و تحریم تنها به تقویت تندروهای استبداد پیشه و افزون سازی توانایی آنها در بسیج تعداد بیشتری از مردم در دفاع از تداوم قدرت خود منجر خواهد شد، و چهل سال است که مردمان کشور من این سیکل معیوب و غیرانسانی را تجربه میکنند. هشت سال جنگ ایران و عراق موهبتی بود که حکومت تازه تاسیس ایران بیشترین بهره را از آن برد؛ دفاع از کشور در مقابل دشمن خارجی فرصتی گران بها را در اختیار قدرت قرار داد تا در لوای آن راه را بر هرگونه مخالفت و حتی انتقادی ببندد و اینگونه بود که فضای تنفس آزاد و دمکراتیک برای سالهای طولانی به محاق رفت.

دوستان گرامی!

جویندگان اندیشه ورز ایرانی آزادی و عدالت کماکان در صف اول مبارزه با استبداد داخلی قرار دارند، بر همگان است که نگذارند این همه تلاش و مبارزه پرهزینه با مداخله برخی از حاکمان بی خرد غربی بیهوده شود، باید باور کرد که مردم ایران خود قادر به پیشبرد آرمانهای والای بشری هستند و مداخله خارجی صرفا مانعی بزرگ به موانع فراروی آزادیخواهی و عدالت طلبی خواهد افزود.

در پایان بسیار سپاس گزارم از افراد و نهادهایی که من را شایسته چنین عنوان و تقدیری دانسته اند، به ویژه از هنرمند گران پایه آقای شوان .... و هم چنین از شهرداری اسلو که نهاد حامی طرح بوده اند.


 Prosjektet er en del av Oslo kommunes satsing Bilfritt byliv

Innspill til ny kulturmelding


Nøkkelen til relevante, demokratiske og levende byrom for fremtiden

Regjeringen har satt i gang arbeidet med en ny kulturmelding. I den forbindelse inviterte Kulturetaten i Oslo til et regionalt innspillsmøte mandag 8. Januar 2017. Kristine Wessel fra Kulturbyrået Mesén var tilstede og la frem våre innspill for hva vi ønsker at norsk kulturliv skal være om 20 år, og hva vi ønsker for kulturbyen Oslo i dette perspektivet. 

Kulturbyrået Mesén arbeider med kuratering, produksjon og formidling av kunst og kultur i offentlige rom. Vi er en privat bedrift med 4 ansatte, og våre inntekter kommer både i form av prosjektstøtte fra det offentlige og det private, og i form av oppdrag. Vi startet opp i 1999, og har nesten 20 års erfaring som en fri aktør i kunstfeltet i Oslo og Norge. Det er på bakgrunn av dette vi nå gir våre innspill til hva vi ønsker at norsk kulturliv skal være om 20 år.

kristine wessel innspill kulturmelding.JPG

Vi vil skissere 3 viktige punkter for dette:


Det å utvikle, legge til rette for og dyrke kunstnerisk og kulturell aktivitet i våre felles rom mener vi er nøkkelen til relevant kulturpolitikk frem mot 2038, både nasjonalt og for Oslo.  

Rina Mariann Hansen, Byråd for kultur, idrett og frivillighet skrev i kronikken De store kulturspørsmålene i 2018:

Vi vil derfor ha mer kunst i fleisen på folk, at kunsten får prege offentlige rom, at den er i hverdagen der vi ferdes (...).

Vi tror at kunst i offentlige rom vil være enda viktigere i fremtiden enn det er i dag. Vi tror at folk vil bruke offentlige rom i enda større grad, for eksempel i nye former for arbeidskollektiver og sambruk, og det vil derfor bli en større dynamikk i det vi kaller offentlige rom. Her vil vi at kunst og kultur skal spille en enda større rolle og bidra til kreativ tenkning, demokratiske samtaler, være med på å skape et rom for refleksjon og sosial og kulturell utvikling. Vi ønsker at kunsten gjøres tilgjengelig der folk ferdes, for en kortere eller lengre periode.


Vi mener at et kreativt produsentledd er avgjørende for å håndtere utprøving, produksjon og formidling av kunst og kultur i offentlige rom - utenfor rammene som eksisterer i institusjonene og de etablerte kunst-arenaene. Et uavhengig produsentledd vil også være lettere på foten enn de store institusjonene og kan operere i et mellomsjikt og samarbeid mellom store institusjoner og mindre initiativ, noe vi tror vil være viktig i fremtiden. 

For at dette skal kunne skje må det profesjonelle rammeverket for de som skal fungere “i mellom” og “utenfor” satses på og gis gode rammer. De uavhengige og mindre initiativene må være like berettiget og ha like stor mulighet til å få støtte som de etablerte institusjonene. De store, og viktige, institusjonene tar en vesentlig del av både Oslos og nasjonale kulturbudsjetter, og det er veldig lite rom for å utvikle og dyrke mindre initiativ. 

Selv søker vi for eksempel driftstøtte fra Kulturrådet hvert år - uten gjennomslag så langt. Vår drift baserer seg derfor utelukkende på prosjektmidler. Dette er en lite gunstig situasjon med tanke på langsiktig drift og utvikling. Vi ønsker derfor at det skapes gode og levedyktige rammevilkår og muligheter for uavhengige initiativer. Det er ofte fra de mindre, uavhengige initiativene at nye praksiser, innovative idéer og nye kunst- og kultur-arenaer oppstår.


Det er en internasjonal trend at kunstnere og kunstprosjekter benyttes som meningsprodusenter i prosesser som berører steds- og byutvikling. Dette ønsker vi at det skal bli mer av frem mot 2038. I utformingen/kravene i offentlige anbud, samt planer og rammevilkår for by- og eiendomsutvikling og turisme kan det i større grad etterspørres kunstnerisk og kulturell aktivitet. Dette er et virkemiddel som kan benyttes strategisk til å utvikle kulturpolitikken. At det offentlige tar dette inn i planleggingen og legger til rette for å utvikle feltet i nye retninger og på innovative måter, vil være en god start og gi viktige signaler for næringen for øvrig; både private og offentlige. 

Kort oppsummert: La kunsten spille en større rolle i samfunns- og byutviklingen. Dyrk også de aktørene som opererer i mellom og utenfor de etablerte institusjonene. 

Vi heier på at kunsten i enda større grad skal bli en viktig del av våre omgivelser. 

2017 - en oppsummering av Mesén-året

Vi ønsker 2018 velkommen med et tilbakeblikk på et utvalg av prosjekter fra 2017.


2017 har gitt oss mulighet til å jobbe med prosjekter i byen vi elsker 😍

  • Vi holdt innlegg på byutviklingskonferansen Oslo Urban Arena – om Temporær kunst som strategi i det urbane rommet.
  • Sammen med den norske poeten og scenekunstneren Fredrik Høyer utviklet vi en kube for gatepoesi,  Andre si det - på Fridtjof Nansens plass i Oslo sentrum. På kuben kan folk være med på å si noe med ordspill, språklek og det å vri og vende på ord.
  • Sammen med den portugisisk/norske kunstneren Marisa Ferreira har vi gitt Kongens gate en ny møteplass. Et fargerikt asfaltmaleri, skulpturelle betongbenker og en parkeringsautomat med mulighet for å spille din musikk.
  • Rom for kunst på Oslo S har vist Soft Spot av Sidsel Palmstrøm, Johanne Lund Ness, Malfridur Adalsteinsdottir og Hanne Øverland, og verket TROJAN av LELLO//ARNELL.
  • For tredje år på rad hadde vi gleden av å utvikle og produsere utstillingen for Oslo bys arkitekturpris i et team med Line Solgaard arkitekter og Sebastian Sanders.

I 2017 fikk i bli med ut – med Fredrik Høyer og Bendik Baksaas

  • 1. desember arrangerte og produserte vi konsertforestillingen Til alt Ute i samarbeid med Kunstnernes Hus, og med støtte av Kulturetaten, Oslo kommune. Det ble fest, techo og poesi i et stappfullt Kunstners hus. Gjesteartistene Alexander Fallo og Evelyn Rasmussen Osazuwa gav alt på denne eventen, sammen med visualsartistene Daniel Mahal og Martin Sverdrup.

2017 har gitt oss en helt ny erfaring med å drive galleri

I tillegg har vi blant annet i løpet av det siste året

  • Produsert kortfilmen To My Children av Shwan Dler Qaradaki. Filmen formidler en viktig historie og har blitt vist på Klingenberg kino under Oslo kulturnatt i september, Pori Film Festival (Finland) i november og Festival del Cinema dei Diritti Umani di Napoli (Italia) i November. 
  • Kuratert og produsert utstillingen Nostalgia av Jaakko Niemelä i samarbeid med Finsk-norsk kulturinstitutt og Kunstplass [10].
  • Vært produsent for en magisk og leken lydinstallasjon i skateparken til Gamlebyen Sport og Fritid – Sonarbølgeskipet

I Kirkenes ble tre av bestillingsverkene produsert ferdig og montert i 2017: Anders Gjennestads verk i påleparken, Signe Solbergs skulptur i atriet og Håkon Anton Fageraas skulptur utenfor hovedinngangen. Sykehuset vil offisielt blir åpnet i 2018, og det vil komme en egen bloggpost om arbeidet med kunsten i Nye Kirkenes sykehus når åpningen nærmer seg.

I tillegg har vi jobbet med prosjekter med kunder som Panta Rei Danseteater, Sparebankstiftelsen DNB, CODA Oslo International Dance Festival og Nord-Odal kommune. 

Nok ett år der vi har fått jobbe med så mange flinke og kreative mennesker!
Vi ser frem til nye, spennende prosjekter i 2018. 


En gratulasjon og en hyllest!

Til Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelse
fra Kulturbyrået Mesén

 Fra markeringen av Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelses 30 års-jubilum, 19. oktober 2017.

Fra markeringen av Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelses 30 års-jubilum, 19. oktober 2017.

Da vi etablerte Kulturbyrået Mesén for 18 år siden, fikk vi støtte fra étt sted, nemlig Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelse. Deres støtte var vesentlig for oss i vår oppstarts/gründerfase: Vi fikk noe økonomi inn til å arbeide med etableringen av selskapet, men vel så viktig var det at stiftelsen med sitt kompetente styre viste at de hadde tro på oss og prosjektet Kulturbyrået Mesén. Når vi nå ser tilbake, etter 18 års drift av selskapet, var denne anerkjennelsen vesentlig.

I år feirer Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelse 30 års-jubileum. Denne relativt ukjente, men dog så viktig stiftelsen, har sitt utspring fra Kvinnesaksforeningen og deres viktig arbeid for kvinners rettigheter i arbeidslivet i Oslo helt tilbake til 1800-tallet. Dette kan vi lese på deres nettsted:

Oslo Kvinnelige Handelsstands Forening ble stiftet 20. mars 1890. Den hadde sitt utspring fra Kvinnesaksforeningen. Kvinnene ville bygge opp en effektiv organisasjon for å ivareta sine interesser. Foreningen ble stiftet som en fagforening.

Kvinnene ville ivareta den kvinnelige handelsstands interesser
I 1890 da foreningen ble stiftet var gjennomsnittsinntekten for kvinner betydelig lavere enn for menn. Arbeidsdagen lang, 12 – 13 timer pr dag. Det var ingen overtidsgodtgjørelse eller ferie, ikke lønn under sykdom eller sosiale goder. Arbeidstiden varierte fra 56 – 102 timer i uken. Det ble gjort store anstrengelser for å rette på de verste misforhold i lønninger og arbeidsvilkår, men uansett anstrengelsene tok det tid før det ble resultater.
Foreningen beskjeftiget seg ikke i saker av generell næringspolitisk karakter, men om kvinnenes interesser, herunder:

  • Forbud mot barnearbeid
  • Regulert arbeidstid
  • Lønnsreguleringer
  • Kvinners stemmerett
  • Lønn under sykdom
  • Rett til ferie
  • Alderspensjon
  • Overtidsbetaling

Kulturbyrået Mesén gratulerer Oslo Kvinnelige Handelsstands Forenings Stiftelse med 30 års jubileumet, og er stolt av å være en av de bedriftene som denne historisk viktige organisasjonen har valgt å satse på.

Eksotiske (tilbake)blikk

Hverdagsbilder er i ferd med å avløse den rike floraen av feriemotiv på sosiale medier. Det er tid for å reflektere over sommerens begivenheter, samt vår evne og vilje til å dokumentere disse.

For mange har nok ideen om å fange ”sommeren 2017” – dette ene blinkskuddet – utartet seg som rene pilegrimsferden de siste ukene. Sosiale medier kan melde om både en og annen moderne/pålogget pilegrim som har oppsøkt kroppslig renselse under brusende fossefall, sinnets fornyelse i Himalaya-fjellene eller sjelefred i en rosa pelikan-badering utpå Middelhavet.
En kan spørre seg: Hvor mange steder har vi ikke vært, og hva har vi ikke gjort, bare for bildenes skyld?

Nå ja, selv valfartet jeg til San Juan denne sommeren for å knipse dette ene blinkskuddet. Målet var å fotografere en åsside med hus i alle farger. Et Google-søk hadde gjort meg overbevist om at dette ville bli ”sommeren 2017”. Til min skuffelse fant jeg husene falmet og lite iøynefallende. Jeg dokumenterte at jeg hadde vært ”der”, og nikket kort til reisefølget mitt som lurte på om jeg hadde fått det jeg kom for.

 Fra San Juan i Las Palmas, Spania. (Bildet er redigert i ettertid til ønsket fargeopplevelse). Foto: Julie Kirkeng  

Fra San Juan i Las Palmas, Spania. (Bildet er redigert i ettertid til ønsket fargeopplevelse). Foto: Julie Kirkeng

Fasadene lo hånlig av meg da jeg snudde ryggen til husklyngen. Med øynene siktet jeg etter bilen. Blikket bommet og jeg oppdaget heller en eldre mann i vinduet over gata. Autentisk. Han betraktet åssiden slik vi nettopp hadde gjort. Deretter så han på oss. Og på åssiden igjen. Det var som om han prøvde å låne blikket vårt og se sin daglige utsikt med våre øyne. Jeg må innrømme at jeg også mistenkte ham for å betrakte oss med en viss fascinasjon som om vi var den eksotiske attraksjonen. Siri Meyer beskriver i boken Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere hvordan turisten dyrker annerledesheten og det eksotiske. I vårt tilfelle ble det eksotiske blikket gjengjeldt.

Jeg fant motivet verdt å gestikulere for. Jeg veivet med armene, pekte mot kameraet og mot han der oppe i vinduet. Mannens ansiktsuttrykk gikk veien om overrasket og forlegen, før han så riktig fornøyd ut. Han holdt posituren sin stiv til han fikk to tomler i været og et nikk til takk.

 Eksotisk blikkveksling. Foto: Julie Kirkeng

Eksotisk blikkveksling. Foto: Julie Kirkeng

Når jeg scroller gjennom ferieminnene nå i ettertid blander den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer seg inn i tankene. Han er opptatt av kunst som erfaring, framfor kunst som objekt. Kunsterfaringen handler grunnleggende sett om fellesskap og kommunikasjon, slik han ser det. Jeg innbiller meg at Gadamer i mine sko ville funnet det vel så interessant å se på hva som oppsto i det sosiale rommet mellom betrakterene - den lokale og den tilreisende -, som å se på Sans Juans severdigheter i seg selv.

Det slår meg at estetiske erfaringer ikke nødvendigvis kan planlegges og bestilles på forhånd. Det er dessuten ikke gitt at det er de visuelle elementene som treffer betrakteren sterkest. Det kan like gjerne være det relasjonelle - de sosiale prosessene som oppstår der folk samles. Følelsen av å dele et øyeblikk og oppleve det samme, enda man ser og erfarer med ulike perspektiv, forutsetninger og formeninger.

Jeg må si jeg håper det eksotiske blikket ikke lar seg sjenere av sesongskiftet vi går i møte. Kanskje vi med lekenhet og nysgjerrige øyne kan åpne for uventet kommunikasjon og nye relasjoner i gater og byrom i ukene framover?

Med ønske om en fin kunsthøst fylt av gode opplevelser,

X-praksisstudent i Kulturbyrået Mesén, Julie

Kjersti Bale skriver blant annet om Gadamers kunstsyn i boken Estetikk fra 2009.
Mer om det eksotiske blikket i Siri Meyers bok Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere fra 2010.

Third space og kunstens relevans i våre byrom

Hva er kunstens mulighet til å være en viktig bidragsyter til den demokratiske samtalen i våre offentlige rom? 

I Norge har vi en tradisjon for å prioritere kunst i offentlige rom. Samtidig, og i større grad enn noen gang, opererer kunsten her i krysspress mellom eiendomsforvaltning, eiendomsutvikling og profitt. Et vel så vesentlig press på kunst og ytringer i våre offentlige rom, både fysiske rom som alle har tilgang til og offentligheten i en større betydning som ordskifte eller debatt, er oppblomstringen av de populistiske og anti-demokratiske politiske strømningene som vi nå opplever. Derfor er det å være tydeligere på kunstens verdi og relevans i vårt samfunn og dens rolle til å gjøre våre felles rom mer demokratisk og interessant, kontinuerlig viktig å arbeide for. 

Det handler om de muligheter som ligger i å utvikle et aktivt, kanskje til og med aktivistisk og progressivt, demokratisk samfunn ved å legge til rette for temporær kunst i offentlige rom. Kunst er mer enn konkrete omsettelige verk. Kunst er noe som stadig skjer, noe som stadig produseres, og som eksisterer som et initiativ. Offentlig kunst kan være statisk, i bevegelse, være del av en infrastruktur eller en projeksjon av lys og lyd. Den kan være temporær og vare i et minutt, en dag, et år eller en livstid. Det å arbeide temporært kan være vesentlig. Det gir en tidsbegrenset og samtidig tidsspesifikk tilstedeværelse som åpner for å kommentere aktuelle tema. Bruk av sosiale medier gir en unik og viktig mulighet for synlighet, distribusjon og gjennomslagskraft for kunst og meningsutveksling, og kunsten kan få en sentral rolle i å skape identitet og bidra til aktivitet og etablering av gode møtesteder.

The Third space

Både innen humaniora og samfunnsvitenskap er det en tradisjon for å forske på hvordan språk og andre uttrykksformer gjenspeiler identiteter og samfunnsstrømminger. Begrepet The Third space handler om hvordan språk og ytringer kommer til uttrykk i våre offentlige samlingssteder, som kaféer, museum, kirkerom, torg og andre offentlige rom, og hvordan disse ytringene her gir mulighet til en demokratisk diskurs, kreativ tenkning, sosial og kulturell samhandling og utvikling. The Third Space kan karakteriseres som vårt offentlige samhandlingsrom. Det kan være et fysisk sted, men trenger ikke nødvendigvis være det. Hva som kommer til uttrykk i feltet mellom jobb og hjem, sier mye om vår felles kultur og kommunikasjonsformer. Innen medieteori snakker man også om et virtuelt og distribuert Third Space som kjennetegnes av en sammensmelting av fysisk og virtuell tilstedeværelse, som er typisk for vår tilstedeværelse eksempelvis i sosiale medier som facebook, snapchat, instagram osv.

Det er viktig at det finnes demokratiske rom hvor det er gratis og fritt å bevege seg. Det skal være et sted hvor makten og folk flest kan møtes og utveksle meninger og uttrykk. 

Kunst og demokrati - The third space

Så hva er kunstens mulighet i vår tids offentlige rom? Kunst, som demokrati, handler om retten til å utfordre, om en vilje til å kommunisere og å diskutere forandring. I våre felles rom har kunstnere og kunsten muligheten til å diskutere, kommentere og kritisere samfunnet og virkeligheten i sine arbeider i et direkte møte og samspill med folk flest, der de ferdes og der de møtes. Kunst i offentlige rom kan være en døråpner for en mer sammensatt opplevelse av våre omgivelser, og kan gi perspektiver for å forstå og tilnærme seg nærmiljø, byen og verden. Når kunsten er nærværende der folk er, og med vår tids deltakende mediekultur, ligger forholdene til rette for et aktivt, progressivt demokratisk samfunn. For å ivareta og utvikle våre europeiske demokratiske tradisjoner blir det derfor særskilt interessant å se nærmere på de sammenhenger og muligheter som finnes i kunstens nærvær i offentlige rom.

Bye, bye 2016

2016 har vært et begivenhetsrikt år på mange plan; Noen av våre musikalske helter har forlatt oss, Brexit overrasket oss, Trump rystet oss og dessverre har the white supremacy markert seg og fått for mye politisk oppmerksomhet! Derfor har det å arbeide med kunst og ytring i offentlige rom for oss i Mesén fått en enda større betydning. Kunst i offentlige rom kan være en døråpner til en mer sammensatt opplevelse av våre omgivelser, og kan gi perspektiver til å forstå og tilnærme seg nærmiljø, byen og verden.

Vi vil ønske alle en riktig god jul, og har summert opp året med en kort oversikt over noen av de spennende og utfordrende prosjektene vi har jobbet med i 2016:

«Between pop music, terror and seduction» av Adel Abidin

Utstilling på Oslo S og Fotogalleriet

 Camel Toe av Adel Abidin på fasaden av Oslo S.

Camel Toe av Adel Abidin på fasaden av Oslo S.

Videokunstneren Adel Abidin stilte ut for første gang i Norge i aug - nov 2016, og hans verk ble vist på Oslo S og på Fotogalleriet. Han er en sentral kunstner på samtidskunst-arenaen i Finland og høster anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. 

Adel Abidins videoverk er humoristiske, absurde og byr på nye perspektiver på globale, sosiale, politiske og kulturelle spørsmål. Han bruker populærkulturelle referanser i mange av sine videoer. Ikoner som Marilyn Monroe, Michael Jackson og Paven figurerte i utstillingen, i tankevekkende og pussige situasjoner. Dette kunstneriske grepet gjør at Abidin når ut til et stort og bredt publikum. 

Les også «The Art Cowboy» - en samtale mellom Adel Abidin og Nina Strand. 


 Videoinstallasjonen Cover-Up! inne på Oslo S.

Videoinstallasjonen Cover-Up! inne på Oslo S.


≪Unknown Numbers≫ av Johannes Høie og Shwan Dler Qaradaki
Fredsveggen // Nobels fredssenter

Også i 2016 hadde vi gleden av å jobbe sammen med Nobels Fredssenter. Verket
Unknown Numbers er et 60 meter langt og 3.5 meter høyt kunstverk av Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie. Verket er viet ytringsfriheten og består av store, monumentale portretter av ytringsfrihetsforkjempere som Carl von Ossietzky og Adnan Hassanpour, sammen med grafiske kommentarer til ytringsfrihetens kår i verden idag. 

 ≪Unknown Numbers≫ av Johannes Høie og Shwan Dler Qaradaki

≪Unknown Numbers≫ av Johannes Høie og Shwan Dler Qaradaki



I 2016 har vi jobbet med prosjektet “FOTOROMA - raising awareness of Roma cultural diversity and building an intercultural dialogue through photography” i samarbeid med universitetet i Trvana, Slovakia. FOTOROMA består av fotoworkshop, bokutgivelse og utstillinger. Romungdom i to ulike landsbyer i Slovakia har deltatt på en fotoworkshop ledet av fotografer som jobber innen kunst og dokumentar-feltet, og ungdommene har deretter dokumentert hverdagen sin. Et utvalg av bildene ble stilt ut i Slovakia, i tillegg laget vi en fotoutstilling som ble vist innendørs og utendørs på Høgskolen i Oslo og Akershus. Ved å ta utstillingen ut av gallerirommet og vise fotografiene på Høgskole-området fikk utstillingen et stort publikum av unge mennesker i deres egne, vante omgivelser.

 Fra utstillingen på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Fra utstillingen på Høgskolen i Oslo og Akershus.


Mot uten grenser // Partnership for change

Mot uten grenser er del av et verdensomspennende kultur- og undervisningsprogram om menneskerettigheter med ungdom som målgruppe. Vi fikk i oppdrag å utforme og produsere en fotoutstilling i forbindelse med lanseringen av Mot uten grenser. Utstillingen ble laget som en frittstående  installasjon som publikum selv kan utforske; en 2 meter høy bok det er mulig bla i. Boken har store fotografier og korte tekster om menneskerettighetersforkjempere fra hele verden. Dette gir publikum et lite innblikk i 19 utvalgte personers kampsaker - også i Norge. Målet er at boken skal inspirere ungdom og vise dem at det nytter å bruke stemmen sin og stå opp mot urett. Boken kan flyttes og har blitt vist ulike steder i Norge.


Norsk Bergverksmuseum / Fotoji / Min by, din by

40 ungdommer fra Kongsberg norsksenter og Kongsberg videregående skole deltok på en fotoworkshop i november, i regi av Norsk Bergverksmuseum. Workshop-konseptet er utviklet av Kulturbyrået Mesén og Eivind Lentz med mål om å skape sosiale møteplasser for asylsøkere og innvandrere, der de møter byen både historisk og samtidig. Ved hjelp av Snapchat, Bitmoji og Pokemon Go, lagde deltakerne bilder som forteller nye historier om Kongsberg. Bildene skal bli til en utstilling som skal vises på offentlige møteplasser i byen og gi publikum et nytt blikk på Kongsberg.


«Shadowplay» av Jaakko Niemelä

Vi viste "Shadowplay" på Operataket under Oslo kulturnatt 2016. Den finske kunstneren har laget enkle animasjoner som inviterer folk til å delta. Folk kan lage egne skygger som blander seg med de animerte skyggene. Kanskje blir man usikker på hva som er animert og hva som er "virkelig"? 

Flere tusen publikummere tok turen i løpet av septemberkvelden og deltok i denne interaktive kunstopplevelsen og gjorde Shadowplay godt synlig både på Operataket og i sosiale medier.


«Rotvälta» av Sandra Norrbin
Rom for kunst

I kunstprosjektet Rotvälta rives et stort furutre opp med roten og plasseres opp ned foran fasaden på Oslo S. Gjennom denne dramatiske handlingen blir treet et symbol på vår egen og verdens sårbarhet i dag. Norrbins idéer bak verket Rotvälta favner bredt om endringsprosesser i naturen, men også til de endringsprosesser vi som mennesker gjennomgår.

“Jeg tror vi må tåle å se virkeligheten i øynene for å forstå at vi må tenke oss om og ikke gjøre de samme feilene gang på gang, før det er for sent å snu. Vi må minne folk om hvor brutal verden er. Treet er et rop om hjelp fra naturen og menneskene.” - Sandra Norrbin

Kunstsafari i sommer-Oslo


Følg Havnepromenaden fra Oslo S til Aker brygge og opplev byens utendørskunst. Flotte skulpturer og store fasadekunstverk venter på deg! Underveis kan du ta deg en is på brygga eller en kaffe i solen.
For alle og til alle!

  1. «Rear Window» av Marisa Ferreira på fasaden ved Jernbanetorget.
  2. «Change of Direction» av Maria Miesenberger på sjøsiden av Oslo S.
  3. «Vi reiser for å finne mormor» av Nina Strand ved inngangen til Flytogterminalen og på videoskjerm inne på Oslo S.
  4. «Evergreen» av Christian Bermudez på Festningsallmenningen, rett ved Havnelageret.
  5. 22 skulpturer av den anerkjente britiske kunstneren Laura Ford vises på Akershus festning i sommer.
  6. På det seksti meter lange byggegjerdet utenfor Nobels Fredssenter har kunstnerne Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie laget verket «Unknown Numbers».

«The Art Cowboy» - en samtale mellom Adel Abidin og Nina Strand

I august skal kunstneren Adel Abidin stille ut for første gang i Norge - på Oslo S og Fotogalleriet. Fotograf og skribent Nina Strand har snakket med Abidin i forkant av utstillingen - samtalen leser du her:

 Cover-Up!, Adel Abidin, 2014

Cover-Up!, Adel Abidin, 2014

The Art Cowboy

With a big print of an Arab man dressed up and posing as Marilyn Monroe on the façade of the Central Station, artist Adel Abidin is ready to stir things up in Oslo. 
A conversation with Nina Strand - photographer and writer.

Nina Strand: Your work Cover-up! makes reference to the seductive image of Marilyn Monroe in her famous subway scene in The Seven Year Itch (1955). Inside the station the film and installation will be shown. Can you tell us more about this work? 

Adel Abidin: Central Station has a great façade for such a large-scale print. The video Cover-Up! will be shown inside on the second floor, with a fan in front of it so people can do the same as the man is doing. Let’s hope it works out.  

NS: And then a few blocks away, your work Michael  will be screened at Fotogalleriet. In Michael, singer and icon Michael Jackson is being interviewed after his resurrection. The answers he gives and the speech he makes take the form of a compilation of his song lyrics. I’m curious about what the audience reaction will be when they see Michael. Could you tell me a little about the idea?

AA: Well, unfortunately, each one of us needs an idol, someone to look up to. We need somebody to follow, someone to tread the path. But as I say, it’s unfortunate. In this work, I’m trying to illustrate this with a visual argument. Celebrities today are very influential, maybe even more than prophets, and that was my point of departure: to replicate the story of Jesus’s resurrection through someone who had a huge impact on so many. So I threw him into a talk-show setting, to discuss matters that we don’t have answers to. I did a lot of research on all the dead celebrities, and found that Michael Jackson is the ‘one’. Many of his song lyrics have a ‘prophetic’ touch to them – he was a kind of Messiah.  

NS: Given that all his lines in the film are taken from his lyrics, it must have been a tough script to write.

AA: I had to modify all the questions to fit. It was interesting for me: applying his lyrics to a discussion like this, I noticed that even banal lyrics can become philosophical.

NS: It will be interesting to see this piece this year, with the backdrop of having lost both Bowie and Prince. 

AA: The thing with Michael Jackson is, it’s not just his genius music, but him in himself as a character. He was the perfect example to use for this resurrection idea. It was a good process. The hardest part was killing some favourite lines in order to select the best ones for the discussion. It’s normal in video-making though.

 Michael, Adel Abidin, 2015

Michael, Adel Abidin, 2015


NS: The art scene here in Oslo has evolved massively over these past years. We’re seeing all these artist-driven initiatives really pushing and challenging the larger institutions, making the whole scene more vibrant. Having shown your work at the Venice Biennale, Hauser & Wirth in London and Kiasma in Helsinki, what are your thoughts about the venues in Oslo? 

AA: Oslo has a good vibe. Fotogalleriet, where I’m showing my work this summer, is a very cool space. I like the energy there, which is down to its director, Stephanie von Spreter, who’s an easy going person, interested in challenging ideas.

NS: Tell me more about how you work. For feature films, the producers usually invite several focus groups to see the film in the editing room, before deciding on the finished version. How do you go about showing your work before it’s done? 

AA: I have some good friends, not on the art scene, whom I invite to comment when I’m sceptical about a piece of work. 

NS: It’s probably smart to invite people from the outside world: they’ll see the work in a visual way, the way it’s meant to be seen, and not in a technical way. And for inspiration, who do you go to? 

AA: I have one person, a very good friend of mine in Finland. I never show my work if he doesn’t approve it. I call him my God.

NS: As your superego in a way?

AA: He says what I don’t dare to say about my work. And I want him to say it.

 Three Love Songs, Adel Abidin, 2010

Three Love Songs, Adel Abidin, 2010


NS: Let’s talk more about your work. In the site-specific installation Yesterday, you translated the lyrics of the Beatles song into Arabic and wrapped them around the rooms like the banner lines from breaking-news announcements on TV. You use a song that everyone knows as a metaphor to describe the situation in the Arab World today. You could say that you do the same thing in Michael – using something so familiar and that everyone knows to draw us in instantly. 

AA: It was the same in Three Love Songs as well. For years, I was listening to Iraqi songs that were commissioned by Saddam Hussein, and were used to glorify the regime during his reign. I was almost brainwashed by them, but I never paid attention to what the guys where singing. They are really violent lyrics, and still everyone was dancing to them at weddings. 

NS: It’s a reminder to always listen a second time to something you think you know from childhood. Speaking of childhood, you've stated in a previous interview that your parents don’t understand your work and want you to get a ‘real’ job? Do they still feel that way? 

AA: Yes indeed. They don’t understand what I’m doing. I understand their point of view in a way.  You know the Willie Nelson song: ‘Mamas Don't Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys’? I’m like a cowboy to them. Art is a risky business. 

NS: I think we have the headline for this conversation here: ‘Adel Abidin – the art cowboy’. Why are your parents sceptical? 

AA: They wanted me to be a doctor or engineer or lawyer. That’s work they understand. In the beginning of my career, I was annoyed by this. I tried to show them my work. But I’ve stopped now.

NS: Did they go to see your work at the Venice Biennale, for example?  

AA: No, they’re totally out of the art world. But it’s somehow nice when I go home – it’s like I’m taking a holiday from work. One of my sisters was an interior designer before she married. I can discuss art with her. 

NS: It’s probably nice to be away and free from the studio. Maybe the trips lead to more inspiration. Artists are always working, in a way. 

AA: It’s vital to take breaks. Relaxing your brain is good. You can’t always work. Sometimes your brain needs to stop. Sometimes the solution comes to you when you’re thinking of something else. Luckily, we have smart phones now, so you can write your ideas down immediately, before you forget.

NS: I always take my notebook with me, but I end up writing notes on my phone instead. 

AA: I remember watching a TED talk where an American poet, I can’t remember her name, talked about how one day she was working in a field when a poem came to her. She didn’t have anything to write on, and was far away from her desk. She ran to the house, and while she ran she held the tail of the poem all the way to the desk. It’s a beautiful metaphor, holding the tail of the poem. 

NS: I agree. Speaking of ideas, I must admit, both your works Twins, showing a fight for life inside the womb between twins, and Ping Pong, where two ping-pong players are in a match so heated that they’re oblivious to the naked woman acting as the net in the middle of the table, were a struggle to watch for me personally. I read that Ping Pong was censored from one of your solo shows.

AA: The people at Location One Gallery in New York wanted to protect me. They were worried we’d get too many negative reactions. The film is about Baghdad. The woman symbolises the city. She’s like the model of the classic nude, and she protects, feeds and gives birth. Some hated me for it. They thought I’d made porn. I’ve also had strong reactions to Twins and Consumption of War

About Twins: I used to have an extra bone in my knee and in Finland there’s this myth that if you have this, it means you killed your twin, and that the bone is what’s left. I believe that the brutality of humans has to go back to the subconscious, back to the womb. 
Art gives no answers; we just put forward some perspectives. 

NS: Exactly. This is what I want from art: many question marks, no answers. 

AA: If you want answers, you can go to journalists. An artist’s task is to confuse viewers with a visual argument, and make them think.  

NS: It’s important to do this in the art world, especially here in the Nordic countries where we play it so safe. We want to please each other; we’re not critical enough.

AA: We’re politically correct all the time. Look at Donald Trump: he’s saying what he believes in. I don’t agree with him at all, but I respect that he has the guts to just shoot. 

NS: You’ve made some pieces of work dealing with the conflict between Americans and Muslims, like I’m Sorry, where you sum up what happened on your first visit to the USA when the people you met said ‘I’m Sorry’ once they heard you were from Iraq. And in No Muhammad! No Mecca! you reference the myth that the logo of Coca-Cola logo, when read backwards, has an anti-Islamic message in Arabic. 

AA: I was in the USA for three months and heard ‘I'm sorry’ maybe five times a day. So freaky! And I remembered that myth about Coca-Cola, a drink banned in Iraq, when I had my solo-show at Kiasma in 2010. I needed a piece to open the show with and was thinking about this when buying a coke, and there it was. But this was a long time ago.  

NS: And what are you working on now? 

AA: I’m working on a very new cool piece. It’s a semi-fictional novel. I’m really not a writer, but I have this script and a writer volunteered to help me reshape it. I want to make it into a film. It will probably be animation. 

NS: Having had such a long career and having shown in so many different venues, what do you feel about the current art scene and the industry?  

AA: I’d love to be represented by a gallery, but the work I do might not be commercial enough. Many people think I have at least five galleries. 

NS: I thought you did. Does it matter? 

AA: It would make my life easier. I’d be able to continue without worrying about money. It would give me an opportunity to show work in more places. But I won’t change or modify myself, or my work, to gain that.

Fra åpningen av kunstverket "Unknown Numbers": Appell fra en iransk fengselscelle

 Jila Hassanpour foran portrettet av Adnan Hassanpour   © Photographer Trond Isaksen / Statsbygg

Jila Hassanpour foran portrettet av Adnan Hassanpour  © Photographer Trond Isaksen / Statsbygg

Under åpningen av kunstverket Unknown Numbers  av Johannes Høie og Shwan Dler Qaradaki, leste Jila Hassanpour opp en hilsen fra sin bror, Adnan Hassanpour. Han er en av de portretterte ytringsfrihetsforkjemperne i det 60 meter lange og 4 meter høye kunstverk som er viet ytringsfrihet. Adnan Hassanpour er en kurdisk journalist som ble dømt til døden i Iran i 2007 for spionasje og separatistpropaganda og har sittet i fengsel siden dette. Straffen ble senere omgjort først til 30 år og til slutt til 16 års fengsel, og nå diskuteres det om han kan bli løslatt etter § 134 i det iranske lovverket. Denne paragrafen åpner for at han kan settes fri uten betingelser og prøveløslatelse etter 10 år i fengsel.

En hilsen fra Adnan Hassanpour

“Jeg er selvfølgelig veldig glad for å ha blitt portrettert ved siden av sterke og betydningsfulle mennesker som har kjempet og kjemper for menneskerettigheter og fred i verden. Mennesker som prøver og har prøvd å finne en fredelig løsning i sin kamp mot urett.

Jeg er derfor både glad og stolt av å være en del av dette kunstverket. Jeg vil gjerne sende en stor takk til både kunstnerne og andre ansvarlige som har gjort dette prosjektet mulig. Jeg håper det symbolske i verket blir en realitet i en nær fremtid, at de ulike menneskerettsforkjempere står side om side og kjemper for fred, rettigheter og demokrati og at vi kan samarbeide for at disse verdiene skal gjelde for hele verden.

Midtøsten er preget av terrorisme. Det er flere områder og land i andre verdensdeler som er preget av konflikt, men ingen steder er preget av dette på samme måte som Midtøsten. Jeg håper at verdensmakter og menneskerettighetsorganisasjoner kan jobbe sammen med enkeltindivider for å nå målet: fred og rettferdighet. Vi må finne en verdensomfattende løsning! For å gjøre slutt på terrorisme, trenger vi et internasjonalt samarbeid, gjerne der Nobels Fredssenter kan ha en sentral rolle, gjennom deres arbeid for å synliggjøre betydningen av ytringsfrihet og menneskerettigheter. 

I Iran ønsker de aller fleste fredelige løsninger på problemene, de ønsker ikke krig og blodbad. De reformvennlige bevegelsene i Iran har de siste årene vist at folket ønsker endringer gjennom fagbevegelser og andre sivile bevegelser: en løsninger gjennom dialog og demokratiske tiltak. Jeg håper at disse bevegelsene vokser og får den nødvendige kraft, slik at vi etter hvert kan ta avstand fra undertrykkelse og urettferdighet. Vi kan også bygge et demokratisk samfunn, slik man har i mange land, deriblant i Norge. Vi i Iran bør også kunne nyte de mest naturlige rettighetene alle mennesker skal ha i livet, - deriblant og selvsagt ytringsfriheten.”
Verket Unknown Numbers er malt rett på Fredsveggen utenfor Nobels Fredssenter, og består av store, monumentale portretter sammen med grafiske kommentarer til ytringsfrihetens kår i verden i dag. Kulturbyrået Mesén er kurator og produsent for Nobels Fredssenter | Nobel Peace Center.

Terroristen og kunstneren er rivaler om den kollektive hukommelse

I hvert fall er det slik Boris Groys beskriver det i antologien Spheres of Action: Art and Politics. Begge skaper fortellende bilder som kan bli ikoner for vår tids kollektive hukommelse. Med dette som utgangspunkt oppfordrer Groys kuratoren til å “misbruke” kunsten ved å problematisere kunstbildenes autonome og opphøyede status og rekontekstualisere dem som illustrasjoner av en historisk virkelighet. Gjøres ikke dette elimineres kunstnerens rolle som den som medierer mellom realitet og fellesskapets hukommelse, og terroristenes propagandabilder vil bli ikonene som setter seg i våre minner.    

 Fra "To My Children" av Shwan Dler Qaradaki.

Fra "To My Children" av Shwan Dler Qaradaki.

Jeg synes teorien til Groys er interessant i lys av arbeidet jeg har gjort med å formidle Shwan Dler Qaradaki sitt prosjekt To My Children. Prosjektet er et visuelt brev kunstneren har laget til sine barn og ufødte barnebarn, og han har selv sagt om bildene at “Dette er min visuelle kamp mot ekstremisme”. De er kunstverk jeg umiddelbart får lyst til å henge på veggen, men de er også mer enn det. Bildene er illustrasjoner til hendelser fra Qaradakis selvfortalte historie og han ønsker at budskapet de uttrykker skal være tydelig - ta avstand fra ekstreme handlinger. 

Med prosjektet To My Children vil kunstneren, som tidligere flyktning, skape bevissthet omkring skjebnene til millioner av individer og de store humanitære og politiske problemstillingene verden står overfor i dag. 

Jeg har et håp om at det er kunstnere som Qaradaki som skaper bildene vi vil huske. 

  Billedkunstner Shwan Dler Qaradaki arbeider med bilder til To My Children.

Billedkunstner Shwan Dler Qaradaki arbeider med bilder til To My Children.

Rotvälta av Sandra Norrbin

I Sandra Norrbin sitt kunstprosjekt Rotvälta har en 100 år gammel furu blitt dratt opp med roten og plassert opp ned foran fasaden på Oslo S. Gjennom denne dramatiske handlingen blir treet et symbol på vår egen og verdens sårbarhet i dag.

Sandra Norrbin knytter treet til en opplevelse av det å miste fotfeste i større forstand. Hendelsen representerer grobunnen for det nye og uforutsette som oppstår i det tyngdekraften trosses. Vi mennesker trenger å ha kontakt med bakken for å holde balansen, men Norrbin poengterer at en storm som rokker ved fundamentet vårt kan være nødvendig for vår videreutvikling. Her spiller også vårt avhengighetsforhold til naturen inn. Hvordan ville vi ha klart oss uten trærne og skogen?

Sandra Norrbin sier selv: 

Jeg anser det som nødvendig å ofre dette ene treet for å vise hvor brutal verden er. Jeg tror vi må tåle å se virkeligheten i øynene for å forstå at vi må tenke oss om og ikke gjøre de samme feilene gang på gang, før det er for sent å snu. Vi må minne folk om hvor brutal verden er. Treet er et rop om hjelp fra naturen og menneskene. Det er nøyaktig så brutalt og gjør nøyaktig så vondt som treet på Oslo S viser.

Det har vært en lang prosess og mange utfordringer fra idé til ferdig kunstverk. Det er ikke en enkel sak å dra opp en 100 år gammel furu med røttene og plassere den i det offentlige rom. Det er ikke gitt at oppdragsgiver ser det samme som oss når vi foreslår å sette en furu opp ned på Oslo S, men det gjorde ROM Eiendom. De så både det storslåtte og det sårbare i dette prosjektet og ønsket det velkommen til Oslo S!

Billedkunstner Sandra Norrbin og kunstprodusent Vibeke Christensen måtte finne løsningen på en rekke oppgaver for å få prosjektet i havn. Vi trengte et stort tre og vi ønsket at roten skulle være godt synlig over fasaden på Oslo S. Det måtte være tungt nok og det måtte sikres godt. Hvem kunne bistå oss i dette arbeidet? Hvem ville være med på et så «crazy» prosjekt? Hvem hadde erfaring? Har noen gjort dette før?

Det tok 6 måneder å planlegge og produsere verket. Tett samarbeid mellom kunstprodusent, kunstner og de andre involverte var helt nødvendig for å sikre god fremdrift og kvalitet i alle ledd, fra sveisefirma, rådgivende ingeniør, transportører og brannvesen til grunneier og velvillige naboer.

Vibeke Christensen, kunstprodusent Kulturbyrået Mesén

Her kan du se video fra prosessen:

Livet som praksisstudent hos Mesén

Siden 18. januar i år har jeg vært praktikant her i Kulturbyrået Mesén. I dag, fredag 11. mars, er min siste dag. I løpet av disse åtte ukene, har jeg fått et dypt og godt innblikk i kunstbransjen og da spesielt dette med kunst og formidling i offentlig rom. Læringskurven har vært bratt og tilliten til mine evner upåklagelig.

 Fra monteringen av utstillingen til  Mot uten grenser .

Fra monteringen av utstillingen til Mot uten grenser.

Til vanlig studerer jeg prosjektledelse i kunst og kreative næringer ved Westerdals Oslo ACT, og da føltes Kulturbyrået Mesén som en høyst relevant praksisplass for meg. Min tidligere jobberfaring ligger i musikkfeltet med festivaler og diverse konsertarrangering, så nå tenkte jeg at jeg ville utvide horisonten og begi meg ut på nye utfordringer. Interesse for visuell kunst har jeg alltid hatt, så dette føltes som en naturlig retning å gå.

Jeg fikk en varm velkomst fra dag én og jeg merket tidlig det høye kompetansenivået i dette arbeidsmiljøet. Her forstod jeg at jeg ville lære mye om det å utvikle, planlegge og gjennomføre kunst- og kulturprosjekter. Jeg ble fort introdusert til flere prosjekter hvor jeg fikk utfordre meg selv og utfolde meg og prøve nye ting jeg ikke har vært borti før. Noe som nettopp var blant årsakene til at jeg valgte Mesén.

Her har jeg jobbet i et åpent kontorlandskap i øverste etasje med fire dyktige, smarte og morsomme damer. God stemning er det hver eneste dag med masse latter og moro ved siden av arbeidet. Med mindre ingen har fått kaffen sin, selvfølgelig. Men jeg kan enkelt skrive under på at det er god humor i denne gjengen.

Det jeg sitter igjen med etter denne praksisperisoden, er mye mer og dypere enn det jeg forventet. Jeg har vært med på å utvikle og gjennomføre svært interessante prosjekter som har gitt meg mye lærdom og en enda større fascinasjon for kunst. Alt fra formidlingsprosjekter som virkelig setter et gripende preg på deg til mer interaktive kunstverk som byr på lek og dans. På alle måter har hvert prosjekt budt på interessante, varierende og ikke minst givende arbeidsdager fra start til slutt.

105 daglige trappetrinn opp til kontoret er ferdiggått, mandag-til-fredag-arbeidsdagene legges på hyllen og nå venter studenthverdagen igjen. Med meg herfra, tar jeg med en stor sekk stappet med ny kunnskap, kompetanse, normer og erfaring jeg kommer til å ha god bruk for i fremtiden. 

Med min største takknemlighet vil jeg avslutningsvis bare si tusen takk til Kulturbyrået Mesén ved Vibeke, Kristine, Mona og Ingrid for alt dere har gitt meg.

Martin Hvam,
student ved Westerdals Oslo ACT

Utstilling i kjempebokformat

Vi har utviklet og produsert en kjempebok til et verdensomspennende kultur- og undervisningsprogram som har Norgeslansering lørdag 5. mars på Nationaltheatret.

Mot uten grenser lanseres av Partnership for Change i samarbeid med Robert F. Kennedy Human Rights. Programmet bygger på boken «Speak Truth To Power» av Kerry Kennedy, med intervjuer av 50 menneskerettighetsaktivister fra hele verden.

Partnership for Change kom til oss fordi de trengte hjelp med å lage fotoutstillingen som følger med programmet. Siden målet var å nå en ung målgruppe ville vi lage noe annet enn en klassisk fotoutstilling med foto og tekster på vegg. Vi valgte derfor en strategisk og konseptuell tilnærming til oppgaven; hvordan lage en utstilling som i sin form ga en utvidet mening og forhåpentligvis interessant formidling for et ungt publikum? Vi valgte å utvikle en frittstående installasjon som publikum selv kan utforske; en 2 meter høy bok som folk kan bla i. Boken har store foto og korte tekster. Designet er laget av Karine Bergseth/Designstories, og er enkelt og slående i sort, rødt og hvitt. Produksjonen er gjort i samarbeid med Bolt og XLP Extra Large Print.

Boken blir i første omgang vist i Oslo, inne på Nationaltheatret 5.mars og skal siden på Norgesturné.

Stemningsrapport Barents Spektakel 2016 - Rethinking location



Rethinking location er tittelen på årets festival som plasserer seg direkte inn i dagens situasjon i Kirkenes, Norge og resten av verden. På en befriende og likefrem måte blir vi som publikum en del av diskusjonene på ulike arenaer. Samfunnsansvar, politikk og dialog presenteres gjennom ulike uttrykk: Kunstprosjekter, seminar, forelesninger, paneldebatter og konserter. Uredd og direkte belyses og diskuteres temaer om statsgrenser, flyktningsituasjonen, Sydvaranger Gruvers konkurs og utnyttelse av naturressurser. Ulike meninger og standpunkter blir brakt fram i lyset.

Vi fortsetter festival-livet og ser frem til i kveld med Transborder cafe: Safe Havens on the Arctic route, hvor bl.a. Shwan Dler Qaradaki er paneldeltaker.


  Anders Sunna & Michiel Brouwer – Versus in Sermo

Anders Sunna & Michiel Brouwer – Versus in Sermo

  Anders Sunna & Michiel Brouwer – Versus in Sermo

Anders Sunna & Michiel Brouwer – Versus in Sermo

  Maria Gradin – Peeping Barents

Maria Gradin – Peeping Barents

  Vibeke Christensen på Barents Spektakel

Vibeke Christensen på Barents Spektakel

 Den japanske kunstduo Usaginingen med prosjektet Visual Machine i Andersgrotta

Den japanske kunstduo Usaginingen med prosjektet Visual Machine i Andersgrotta

  Usaginingen - Visual Machine

Usaginingen - Visual Machine

  Fredrik Ödman – Reconstructing Deconstruction

Fredrik Ödman – Reconstructing Deconstruction

  Konsert med Lady Moscow

Konsert med Lady Moscow

  Transborder cafe: The war on information

Transborder cafe: The war on information



Mer enn kvoter og grenser: Hva fatter vi om det å være flyktning?

“59,5 millioner flyktninger. 21,3 millioner flyktet over en landegrense. Slik er dagens tall. Hver av dem er en individuell skjebne skjult i statistikkens summering. Hver av dem har en historie”, sa Morten Krohg i august 2015 i sin tale til Shwan Dler Qaradaki, i forbindelse med en utstillingsåpning på Kunstnerforbundet. Vi bombarderes av tall og statistikk om flyktningeproblematikk. Men hva fatter vi om det å være flykning, om det å måtte forlate alt du har kjært, ta farvel med dem du elsker og vite at du kanskje aldri kan komme tilbake? Hensynsløshet, savn og lidelse. En flukt som kan ta flere år før den ender i Norge. Shwan Dler Qaradaki har viet sitt liv og kunstneriske virke til å fortelle oss denne historien gjennom tegning, maleri, foto, installasjon og video. Shwan kom til Norge som politisk flyktning i 1999 og har bodd her siden. Det tok ham tolv år å få varig oppholdstillatelse i Norge.

Shwan gir oss sitt blikk og perspektiv på krig, flukt og det å komme til Norge. Vi trenger det for å kunne forstå og diskutere noe mer enn kvoter, politisk byråkrati og grenser. Bruk litt av din tid til å høre på ham eller se hans verk. Har man først sett, så er det vanskelig å glemme.


Shwan Dler Qaradaki (født 1977 i Kurdistan) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han bruker ofte sin egen bakgrunn som politisk flykning i kunstverk som diskuterer identitet i en multietnisk og multikulturell verden. Som liberal muslim med kurdisk bakgrunn, og med femten års opphold i Norge befinner han seg innenfor et spenningsfelt av muligheter, tradisjoner, brudd og fordommer. Han er en mixed-media-kunstner, og tar i bruk det mediet han anser som relevant i forhold til innhold, med utgangspunkt i tegning, maleri, foto, installasjon og video. www.qaradaki.com

Han er aktuell med utstilling på Luleå kunsthall og deltakelse på Barents Spektakel.

Kampanje for Norske Billedkunstnere

#utstillingsavtalen - nettside og sosiale medier

I 2015 fikk vi et interessant og viktig oppdrag fra Norske Billedkunstnere (NBK): NBK ønsket økt engasjement rundt kunstnerøkonomien, nærmere bestemt kunstneres arbeidsvilkår når de stiller ut på landets kunsthaller, kunstsentre og kunstforeninger. NBK ga oss oppdraget med å utvikle og lede en kampanje for å skape politisk bevissthet, og engasjere kunstnere og utstillingssteder til å stå solidarisk sammen og kjempe for økte midler fra fylkeskommuner og kommuner. NBK ønsket å bevisstgjøre kunstnere og utstillingssteder på at praksisen med lave/ingen honorarer til kunstnerne som stiller ut må ta slutt. 

A K Dolven ble for noen år siden kontaktet av NRK/Safari. NRK ønsket å intervjue Tracey Emin, og ba A K Dolven om hjelp til å opprette kontakt, siden de to var venner. Dolven ringte til Emin for å høre om hun ville stille opp, og Emins første reaksjon var: “What´s the fee?”. A K Dolven selv sier det slik: "Tracey Emin ba om det. Hun fikk det. Så - what´s the fee?”

Dette var en relativt komplisert og sammensatt utfordring. Vi valgte å forenkle og tydeliggjøre budskapet, og samtidig tilby plattformer hvor saken ble grundigere belyst. Et annet viktig poeng for oss var å tilby visuelle og tekstlige budskap som ville fungere i sosiale medier.

Vi utviklet nettsiden utstillingsavtalen.no med mye informasjon om tematikken og tips til hvordan folk kunne vise sitt engasjement på sosiale medier. Parallelt med dette jobbet vi sammen med NBK for at deres distriktsorganisisasjoner skulle arbeide lokalt ved å invitere kunstnere, lokalpolitikere, utstillingssteder og presse til dialogmøter om tematikken. Vi utviklet kampanjeverktøy, som visittkort med slagordet "Lønn for arbeid!", som ble benyttet både i møte med politikere og kunstnere. Foto av aktører som holder opp visittkortet, ble et symbol på at man støttet saken.

Vi engasjerte også et knippe kunstnere til å lage kommentarer til kampanjen i form av visuelle bidrag og kronikk. Kronikken «Ingen synes det er rart om kunstnere ikke får betalt» av billedkunstner Natasja Askelund kom på trykk i Dagbladet. De visuelle bidragene fra A K Dolven, Mette Hellenes, Jan Freuchen og Marcus Lantto ble brukt i en rekke annonser i kunsttidsskrifter i tillegg til deling i sosiale medier.


Mette Hellenes sitt kunstneriske bidrag til kampanjen #utstillingsavtalen.